Det er så skummelt å klage
Å gå tilbake og klage på noe i en butikk er egentlig en tillitserklæring. Hvis jeg har kjøpt noe dritt jeg ikke bryr meg om, i en butikk jeg ikke bryr meg om, tenker jeg DRITT og går aldri tilbake dit, og kjøper aldri den varen mer.Han burde ikke hatt de tulipanene ute
Men når jeg egentlig liker butikken, eller varen, så burde jeg klage, slik at jeg kan fortsette å bruke den. Hvis ikke blir det til at jeg lar være å bruke blomsterbutikken øverst i Markveien fordi blomstrene hans visnet for tidlig og jeg tror det var fordi de tulipanene ikke tålte frost. Men det er dårlig gjort egentlig å ikke gi mannen en sjanse til å oppføre seg som en god kjøpmann.Lammekjøtt mot fiskekaker
Problemet er vel at av og til, de få gangene jeg har klagd, så går det ikke alltid så bra. Min favorittslakter på Torshov, forbyttet pakken jeg kjøpte med to marinerte kjøttstykker som skulle være til lørdag med vin og kjæreste med FISKEKAKER.Jeg hadde regnet med et huff
Da jeg gikk tilbake mandagen etter hadde jeg ventet et huff, det var da ergelig, la meg gi deg et godt kjøttstykke så får du invitere ham på nytt. Jeg hadde ikke ventet, har du med deg fiskekakene tilbake?Ari sier at han ikke er langsint
Det er jeg. Jeg gikk ikke tilbake dit på et år, men knakk rett før jul, for det pinnekjøttet de hadde på ICA så ikke bra ut og de klarte ikke å si om det var av sau eller lam og røkt eller urøkt.Klagebloggen er en god løsning for feiginger som meg. Jeg slipper å knase sinnet i meg til det blir en ekkel klomp, se på meg da, jeg husker fortsatt at damen i luka på Tøyenbadet ikke ville ringe etter drosje da jeg var høygravid og telefonboksen var ødelagt, det er 20 år siden. Det er ikke sunt. På tide å legge det bak meg.
posted by fr.martinsen at 13:34
7 Comments:
Jeg synes egentlig det var ganske søtt med skiltet som sa ingen adgang uten barn. Jeg ville nok blitt mer opprørt over de private parkene.
Dessuten er jeg fryktelig misunnelig på deg fordi du har vært i London med alle de fine bokhandlene. Jeg håper virkelig du brukte anledningen til å kjøpe mange flotte bøker!
Utrolig!
Jeg har klart å sette kommentaren på feil sted. Igjen! Tror jeg skal få meg briller.
Eh, og jeg har ikke fått beskjed om at du har kommentert her, jeg får jo egentlig e-post av maskinen hver gang noen kommenterer...
eller har jeg bare sagt det til hovedsiden min muligens.
Jeg er redd svaret er nei, jeg kjøpte ikke mange flotte bøker. Jeg kjøpte såpeprodukter for 600 kroner, såper som lukter verbena, mandarin, pudder med tea-rose-duft, liljekonvallparfyme.
Ja, jeg ble overrasket.
Veldig sent ute med kommentar på denne her, men likevel: Langsint? Det der med hun i luka på Tøyenbadet hadde ikke jeg glemt heller. A propos taxisjåfører: jeg har sluttet å ta taxi bortsett fra i nødstilfeller, da jeg har opplevd så mye rart med den yrkesgruppen at jeg får lette skjelvinger bare jeg ser en taxiholdeplass der de står bortover. Et absolutt høydepunkt, eller rettere sagt bunnmål, var den gangen på 80-tallet da jeg satt på med en drosjesjåfør med høyt, hvitt hår som beskrev hvordan han og kameratene hans hadde behandlet tyskertøsene etter krigen, mens han kjørte i 120 nedover Kirkeveien: "- Ja, vi kleppte håret av dem, det gjorde vi, vi kleppte håret av de derre DRITTjentene!"
Klageblogg - for en utrolig bra idé.
Kanskje jeg må restarte klagebloggen. Hm. Hvordan klarer du deg uten drosjer, er du ikke lat?
Jeg går, tar banen, trikken, jeg gjør nesten hva som helst for å slippe å sette meg inn i en taxi. Julaften for ca to år siden bestilte vi en taxi utpå natta. Vi skulle fra faren min og hjem til meg, en tur vi like gjerne kunne ha gått men så var det mye å bære på, vi var litt fulle etc. Drosjesjåføren hadde GPS, og da trodde jeg at alt var i orden. Men nei. En tur som, hvis han hadde vært litt kjent i Oslo og ikke stolt blindt på GPSen sin,ville tatt ca 5 - fem - minuetter, tok med hans variant ikke bare 25 minutter (han kjørte ut på motorveien og tok seg en fin svingom der), men den kostet i tillegg 365 kroner. Hele natten lå jeg våken og tenkte på dette, lå der og knyttet nevene og skar tenner. Det var ikke bare det med pengene, det var også tanken på at jeg hadde satt meg inn i den drosjen og tenkt: Nå skal jeg holde kjeft og ikke være kontrollfreak, nå skal jeg holde kjeft og ikke være kontrollfreak. Den ene gangen man bestemmer seg for å holde kjeft, er selvfølgelig den gangen man absolutt ikke burde holdt kjeft. Før tok jeg taxi selv om jeg hadde motstand mot det, men nå er mottoet mitt å la nevroser og innfall få litt friere spillerom. jeg har for eksempel sluttet å ta telefonen hvis jeg ikke orker å snakke med noen. Å oppdage at jeg kunne la være å ta telefonen var stort. bare la være, bare la den ligge der og ringe. En følelse av luksus. Å la være å ta taxi er i slekt med den følelsen.
Jeg gjør det med telefonen. Det gikk opp for meg for et par år siden, det ringte og jeg tenkte: uansett hvem det er så vil jeg ikke snakke med noen. Ja? Ok, konklusjon.
At telefonen ringer er bare et tilbud vi har om å snakke med noen.
Jeg tar masse drosje men har liknende problemer, dvs jeg prøver å ta meg sammen og faktisk si hvilken rute jeg foretrekker til jobb i stedet for å sitte og vente på om han tar den dumme ruta.
Mennesket altså, det har så mange komplikasjoner å være sosial.
Legg inn en kommentar
<< Home